KJELL BREVIK – 05.08.2007

I forbindelse med planarbeidet for opprettelsen av elleve nye skogreservater på Statskog SFS` grunn i Sør-Trøndelag sendte Naturvernforbundet i samme fylke en merknad til meldingen tilbake til Fylkesmannen i mars 2007. I denne merknaden reagerte Naturvernforbundet særlig på at det regionalt verneverdige området omkring Skarpåsen i Malvik statsalmenning ble utelatt i prosessen.

Brevet gjorde etterhvert KultOrgs utsendte oppmerksomme på naturperlen og vi, Marius Rindal og undertegnede, var ikke sene om å sette av nærmeste søndag til nok en befaring i statsalmenningen.

Naturvernforbundets skogvernere farer ikke med løgn og vi visste med det samme at vi kunne vente oss en berikende søndagsutflukt i marka. Forbi en hestemøkkdunstende travbane med en ansamling engasjerte travhestkaller bar det og langsetter en lysløype med høgt gras og mye frosk. Og etter en liten halvtime hadde stod vi på en grøftet myr og såg oppigjennom ei lovende skogli med malmfuruer, gammelmodig gran og veltede trær. Det var altså sannhet denne gangen også… Vi var selvsagt ikke sene om å kare oss opp bratthenget. Dermed var vi inne i selveste herligheten.

Marius ved ei vindfelt gran

Vindfelt furu

Vridd furugadd i naturskogen

For å sitere Fredrik Nilsson etter hans vandring i naturreservatet på Svallmyrberget utenfor Luleå stad, så ble vi raskt vàr denne ubeskrivelige “livskraftigheten” og ikke minst tidløsheten i skogen der inne. Tanken på at området vi befant oss i dag kun var et bittelite fragment av et landskap som allerede under siste storkrigen hadde et sjeldent skogsvillmarkspreg var overveldende. Så lite tid, men likevel har bestandsskogbruket, skiidretten og alt som følger med dette maktet å ramponere skogslandet. Fremfor oss hadde vi noen timer med store naturopplevelser og utrolig nok fikk vi flere ganger følelsen av å faktisk befinne oss i et markaområde fullstendig skånet mot kapitalismemodernitetens innhogg, ja, av å traske rundt i reneste villskogen.

Berg, myrer og fururabber. Vi satt med ryggen mot hver vår gadd i minst en time og mimret og var skjønt samde om at det hele kjentes som det reneste unio mystica. Den uberørte naturskogen omkring oss gav rom for de eventyrlige sanser. Enkelte steder førte hvert lærstøvelsteg oss inn i et nytt Kittelsen-motiv.

Krøkte furugadder på Engeseterberga

Utsyn over Skarpåskjølen

Furulæge med værbitt stubbe

Å utelate disse sjeldsynte og truede skogstraktene i et viktig vernearbeid for å sikre fremtidens levende skoger her i nord er skamfullt. Skandinavias barskogsband er allerede så redusert og utspist at det vil behøve hundrevis av år, ja, måskje tusener, for å restaureres.

Furugadd med stor biologisk verdi