KJELL BREVIK – 05.11.2007

En søndags formiddag i september 2007 stod Marius og jeg og beundret høstens fantastiske farger i løvskogen på andre siden av en halvdruknet kornåker ovenfor Gaulosen. Utrustet med godt søndagshumør, niste, kameraer og hver vår stilige håndveske, vadet vi oss opp mot målet; Sundsberga-Lauglolia naturreservat.

Vi hadde gjort oss litt kjent med området i våres og tiden var inne for å plukke håndveskene fulle av feite hasselnøtter, eller strengt tatt grøn hams, for videre modning hjemme i stua. Og i første omgang var vi sannelig heldige og fikk rasket med oss mange never med store nøtter under et gammelt kjerr like ved inngangen til reservatet. Ja, vi fant tidlig ut at det lønte seg å holde utkikk på bakken. Siden ingen av oss hadde vett til å ordne oss en nøttekrok hadde vi heller ingen egnede redskaper for å nå til topps. Mye tydet også på at de innfødte ekspertene, representert ved spesialiserte ekorn og fugler, hadde kommet oss sterkt i forkjøpet. Men vi måtte jo unne dem matauket! Så griske er vi ikke, og dessuten hadde turen flere formål enn kun å høste naturens ressurser. Sundsberga-Lauglolia regnes ifølge diverse skriftlige kilder for å være den best bevarte av de gjenværende almeliene i Trøndelag. Her finnes eksklusiv varmekjær flora og et meget rikt fugleliv. Uten personlig sammenligningsgrunnlag ifra denne ganske omfattende og varierte landsdelen, må vi også kunne si oss veldig enige i denne påstanden. Kun kilometer unna finner vi den ytterste kontrast til denne liksom paradisiske idyll, – et ekspanderende industri-Trondheim og Europaveg 6. Denne egnen er nå åsted for en stor konflikt mellom matjordinteresser og urbane krefter, – en maktpolitisk strid. At hele området ved frigjøringen i 1945 ble skånet for Det Tredje Rikes storstilte planer om etableringen av Neue Drontheim flimrer i dag som fjern og mager trøyst. ”Utviklingen” kom slepende til Leinstrand 60 år senere, like destruktiv, bare i moderne ham.

Dagen var først preget av tungt, grått skydekke, men etter et par timers strev i den stedvis ganske sleipe, men også frodige skogsbotnen, lyste det etterhvert opp og solen tørket blaute klær, klistrende hår og svette panner. Dette gjorde ganske godt etter strabasene i mellomtiden. Begjæret etter nøtter hadde bl.a. tvunget oss inn i nærmest uløselige floker på kanten av det fornuftige. Ryktet skal ha det til at underskrevne har en lei tendens til å gjøre skam på sitt fjellgeitrykte ved bokstavelig talt å ta farlige feilsteg. Denne gangen var det takket være et tilfeldig plassert lite hasselkjerr at jeg ikke stupte hodekuls inn i evigheten ned et steinkledd brattheng. Eller var det virkelig tilfeldig plassert? Man kan vel spørre seg et par ganger. I tumultene ble håndvesken med det verdifulle innholdet nedprioritert og både Marius og jeg såg den brune bylten rase ned i dybet. Vi reagerte med en veldig rå latter, kan jeg huske; på grensen til det sinnsyke. Men vi fortsatte med godt mot og holdt oss deretter på god avstand av de fristende hasselkjerrene som klamret seg fast i den steinblandede leirgrunnen nedetter lia. Fangsten min fikk foreløpig ligge ifred i ei ur et sted der nede. Det var tid for en velfortjent kvil med kokesjokolade, vørterøl og mere til. Rasteplassen var upåklagelig med utsyn over Øysanden, fjorden og det viktige verneområdet i Gaulosen. Det var til stadighet et evinnelig skvalder av store mengder migrerende gjess nede på elvedeltaet, hvilket gav en klar beskjed om betydningen av dette faste landingsstedet.

Noe vi fant svært merkelig og bekymringsverdig var tilplanting med gran på dyrkamark helt inntil verneområdet. Det eksisterer eldre granplantasjer like ved, men disse vil jo før eller senere hogges. Etter vår mening burde det settes i verk tiltak som stimulerte til en fremtidig ekspansjon for hasselskogen. Mye tydet på at gran hadde blitt plantet på steder med opprinnelig lauvskog. Tradisjonell slått av gamle enger kliss inntil reservatet ville sørget for å opprettholde en radikalt mye større biodiversitet sammenlignet med dagens tilstander. Et fundamentalt misgrep i den tradisjonelle naturforvaltningen har vært å opprette verneområder uten at andre kulturelle og landskapsmessige aspekter har blitt ivaretatt. Et område får den strenge status som naturreservat og kvaliteter knyttet til området gjennom bærekraftig bruk forringes pga. byråkrati og dårlig oppfølging. Meningene er nok delte; Tilhengere av James Lovelocks Gaia-hypotese vil kanskje anse en gjengroing av kulturpåvirkede landskaper som en høgst nødvendig prosess. Å forfekte en sådan anskuelse har nok et sentralt poeng, men situasjonen i det aktuelle verneområdet bør tas i betraktning. I samtale med en eldre botaniker kunne han fortelle meg at hans inntrykk i forhold til gjengroing av f.eks. slåttemarker var at den største artsrikdommen kom til syne i det øyeblikk åker og eng gikk inn i en overgangsfase fra et ”kuet”, nærmet striglet grashøstingsland til et stadium hvor vegetasjonen tilbakeføres til et ukultivert villnis. Og dette har nok de fleste av oss observert. Det ustyrlige ”villniset” eller gjerne ”ograset” i hager, i grøftekanter og i kantsoner i slåttelandskapet kjennetegner de stedene vi siden barndommens somre har latt oss fascinere av insektrikdom og sannsynligvis en eller annen gang har fanget ”for videnskaben hittil ukjente arter”. Ja, man kan formerlig kjenne den sødmefylte duften av blomstrende vekster og høre suset av kvaks, humler, humlebiller og allverdens fluer.

Mitt inntrykk etter å ha besøkt en del naturreservater er at oppfølgingen av områdene er høyst kritikkverdig. På øya Hitra ble jeg ganske overrasket over tilstanden i Sjømyråsen hasselskogreservat, hvor den innførte plantagrana frødde seg og trivdes overalt, avfall og skrot fløt på skogsbotnen, boligfelt åt seg inn i skog og kulturminner, unger hadde spikret i hjel storvokste lauvtrær osv. Oppdrettslaksen og velstanden hersker som aldri før ute på øya nå, mens landskapet går nord og ned og i beste fall pleies av en enorm hjortestamme. Men hva gjør vel det? Ironisk nok skryter alltid ordførere, uavhengig av hvilket ”parti” de er nikkedukker for, av den helt fantastiske naturen kommunene har å tilby. Dette har utviklet seg til en latterlig frase av verste sort. Eksemplene er så mange og skremmende at man kunne fylle et bibliotek med emnet. En søkerunde på de aller fleste av landets kommuner på nettet vil gi tilsvarende resultater.

Gaulosen sett fra Lauglolia

Etter rasten fortsatte nøttejakten omkring i området og vi bevegde vi oss gradvis langsetter lia og nedover. Vi ble ofte betatt av skuet og vi knipset en og annen perle til alles glede. Marius stod jamt med bakenden oppi kjerret og med nasen i nedfallet for å plukke. Det hendte også i den sammenheng at vi begge kunne observeres i denne noe merkelige positur, gjerne med utbrudd som; ”Æ finn, æ finn!”. I samme øyeblikk spankulerer en glisende sopplukker forbi på stien like ved og spør høflig om hva herrene avdekker i skogsbotnen. Vel… Det er bare å brette ut sannheten i det vi oppdager at næringsinteressene ikke kolliderer. Og videre bærer det. For den lekre håndvesken min ligger der mo alene et sted, i røysa, forhåpentligvis stinn av haltnøtter. Etter å ha sklidd like meget på ræva som jeg har småløpt i denne vesle Sherwoodskogen, når jeg faktisk det spesifikke stedet, som er romantisk som etter alle edelløvskogskunstens regler. Og der får jeg sannelig øyet på det brune slaktet med hank som ligger dandert blant skarpe steiner. Jeg løfter den høgtidelig opp og puster lettet ut. Glidelåsen er sirlig atthavt, – innholdet er reddet. Dette løftet sinnet på et nytt nivå og vi finkjemmet nye lunder med kjerr for så å ende opp i et område hvor vi til slutt såg oss blinde på hasselskogens grøde. Like ved ligger en veltet grankjempe av dimensjoner som ikke kan formidles gjennom bilder, – og gudene vet jeg har prøvd. På denne vokser den utvilsomt største tresoppen noen av ekspedisjonsdeltagerne har sett. Deler av vakre Sundsberga-Lauglolia naturreservat inneholder stedvis svært gammel og storvokst barskog som få eller ingen har satt tømmerøksa i. Dette er ganske uvanlig i disse egner. Øst i reservatet finnes der også tufter etter en husmannsstue med det trivelige namnet Liaplassen. Dette er et annet taust vitne om at Lauglolia og Sundsberga til tross for sin tidvise alderdommelighet ikke er en urskog i så henseende, men en skog som har blitt brukt og pleiet på de forskjelligste vis i ulike perioder, – omformet og beriket i symbiose mellom bonde og økologi, – for senere å komme i vitenskapens søkelys.

En utrolig fin høstdag gikk mot de sene ettermiddagstider og våre utkårede ventet. Et lite, men selvforsynt bidrag til julehøgtiden var vunnet. Vel nede ved vogna slo det meg at denne betydelige og fasetterte skogperlen faktisk låg i bygda og ikke langt ute i ”utmarkene” slik de har en tendens til å gjøre i dag. Trønderlåna og kornåkrene omkranset lia på alle kanter og berettet om variasjonen i jordbrukslandskapet både før og nå. Fra lia suste det blidt farvel i millioner av blader i alle nyanser, og vi bukket høflig tilbake og vendte hjemover lyse til sinns, men med kløe i kroppen etter å kvesse ljåen for en innsats for forsømte blomsterenger.

Artsdatabanken om den rødlistede alma i Norge

Miljødirektoratets beskrivelse av verneområdet i Gaulosen

Norsk Ornitologisk Forening om nytt fulgetårn i Gaulosen